Seks av fjorten olivenoljer var svindel i Mattilsynets undersøkelse.

Seks av fjorten olivenoljer var svindel i Mattilsynets undersøkelse. Dette bør du se opp for
Billig olje – stort sett dårlig olivenolje, men også annen olje – blir importert, farget og pakket om. Og produktet blir solgt videre som extra vergine di oliva.
- Å, for en vond oliven!
Det ble stille rundt bordet, for sånt skal man ikke si under en hyggelig middag. Det hersket en litt beklemt stillhet et øyeblikk.
Selv trakk jeg et lettelsens sukk. Jeg var glad for at det for en gangs skyld ikke var meg som hadde plumpet ut med den ubehagelige sannheten.
Så løsnet det. Det var ikke mulig å bli sur eller ta anstøt, ikke mulig å gjøre annet enn å konkludere med at det var helt sant, og spytte ut det man ikke ennå hadde svelget. Det som så ut som en saftig, svart oliven var i realiteten en ufyselig gummiball.
- Det her er ikke oliven. Det er juks!
Tidligere i år ble 33 medlemmer av Piromalli-klanen arrestert i Italia i en storslått politi¬aksjon. Politiet klarte også å beslaglegge mer enn 350 millioner kroner fra mafiaorganisasjonen. Medlemmene ble siktet for en rekke forbrytelser, inkludert mordforsøk, hvitvasking og bedrageri.
Og hva er denne grenen av Sør-Italias beryk¬tede 'Ndràngheta holder på med? Alt mulig, natur¬ligvis, så lenge det er lønnsomt. Narkotika, beskyttelse, prostitusjon og menneskesmugling. Men først og fremst olivenolje.
Billig olje – stort sett dårlig olivenolje, men også annen olje – blir importert, farget og pakket om. Kontrollører, politikere og embetsmenn blir bestukket. Og produktet blir solgt videre som extra vergine di oliva.
I løpet av denne prosessen er prisen på oljen blitt mange¬doblet.
for noen. Profittmarginen for olivenoljejuks er tre ganger hva den er for kokain, hevder den undersøkende journalisten Tom ¬Mueller, forfatter av boka «Extra Virginity», som er en av dem som har skrevet mest om oliven¬snusk.
Når slike krefter er i funksjon, er det ingen som er sikre. En undersøkelse fra Mattilsynet i Norge tidligere i vår viste at seks av fjorten oliven¬oljer var svindel. Fire av dem var ikke engang ¬egnet som mat.
Risikoen for skurkene har lenge vært minimal. Inntil man forsto at svindelen var en del av et større, kriminelt system, var det vanlig å tenke at olivenoljesvindelen var uskyldig, en del av tradisjonen for å ta seg ekstra godt betalt fra idioter som ikke vet bedre.
Det er ikke nytt. Svindelen er like gammel som selve handelen i oliven. Den første skriftlige kilden vi har om olivenolje, fra Ebla i det som i dag er Syria for 4400 år siden, handler ikke om oliven eller oljen, men om de kongelige inspektørene som var sendt ut for å avsløre bedrageri hos olivenoljeprodusenter.
Verdens første kokebok, av romeren Apicius, inneholder oppskrift på hvordan man kan få billig spansk olje til å smake som den ettertraktede oljen fra Liburnia (i det som i dag er Kroatia).
Slik sett deltar vi i en mer enn fire tusen år gammel tradisjonen her vi sitter og gremmer oss over den ufyselige olivenen som står på bordet.
Gjennom årtusener, århundrer og årtier har skurkene funnet stadig nye måter å gjøre det de gjør best. Og vi kjøper det.
Oliven kan være så deilig. Skikkelig god oliven¬olje forvandler maten. Noen dråper i en dressing, en skvett helt til sist i pastaretten, på kjøtt eller fisk, gir maten det lille ekstra.
Gode oliven har en smak som er helt særegen, ikke lik noe i plante-  eller dyre¬verdenen – selv om svarte oliven som er blitt stekt i panna får en nesten kjøttaktig konsistens.
Hvordan kan du sikre deg? Du kan aldri være helt sikker! Men det finnes noen måter å redusere faren: Det ene er ved å kjøpe olje som kommer fra et sted. Jo mer konkret, jo bedre.
Kjøper du en flaske olje fra én konkret gård, fra ett konkret sted, er det mindre fare for juks, og større risiko for avsenderne, dersom de ¬jukser.
Den andre måten er aldri, aldri å kjøpe feil oliven. Det er denne fella som har ført til de ufyselige olivenene vi sitter og gremmer oss over.
De perfekte svarte olivenene – for eksem¬pel de ganske vanlige svarte olivenene fra Eldorado, og andre slektninger som ser like glatte og svarte ut – er egentlig grønne oliven som er blitt behandlet med lut og andre kjemikalier så de skifter farge.
Etter hva jeg kan forstå, er det helt ufarlig, men det fjerner nesten alt som finnes av smak, og gir en foruroligende gummiaktig konsistens.
Kjenner du til det, er det lett å unngå: Velg svarte oliven med stein, ikke store og glatte i huden, og gjerne, sånn som de gode kala¬mata¬olivenene, ikke helt svarte.