SMAKEN ER SOM BAKEN Norwegian saying snakkes "The tast is like the butt"

SMAKEN ER SOM BAKEN!?!? THE TASTE IS LIKE THE BUTT?!?!

ny toughts about it and an English translation right under the Norwegian

Her er noen tanker rundt det. Kommer en oversettelse på engelsk under teksten.

Den velkjente frasen "smaken er som baken" har alltid irritert meg litt. Først var det fordi jeg aldri helt forsto metaforen. Betydde det at smaken var "dritt" eller at den var "delt"? Etterhvert skjønte jeg at det var "delt" folk mente, men det irriterte meg bare mer. For er baken virkelig så delt? Er ikke tærne våre mer delt? Ordet "tærne" rimer ikke like godt som "baken" gjør på "smaken", men det ville gitt mer mening i mine ører.

Uansett, det er ikke selve formuleringen dette skal handle om, men om hva folk faktisk mener når de bruker dette uttrykket og hvilke konsekvenser det får for en diskusjon.

For det er ofte "smak" som i bunn og grunn diskuteres når man diskuterer. Med andre ord, hva er det vi foretrekker av ulike alternativer? Er det Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet? Solo eller Cola? Monarki eller republikk? Jazz eller pop? Manchester United eller Liverpool? Og lista fortsetter.

La oss si jazz-elskeren og pop-tilhengeren diskuterer hva som er best av de to musikksjangrene. Jazz-entusiasten vil si at rytmene og melodiene har mer dybde og uforutsigbarhet ved seg, mens pop-fanen vil hevde at popmusikere har knekt koden for hva hjernen vår forventer og tilfredsstilles av. Og så kommer "relativisten" inn å sier "Hei, det er ikke noe vits å diskutere det her. Smaken er som baken": Og hele diskusjonen erklæres død. Begge parter har like rett.

Men har de alltid det? Noen ganger kan det jo hende at smaken bare er som den ene skinka. At noen folks smak faktisk er den rette smak. Jeg går med på at vi er langt i fra noen universell smakslov for musikk, men det kan jo hende at vi kommer dit en gang. Da må vi slutte å tro at alle smaker og meninger er like mye verdt.

Dessuten er menneskehjernen svært tilbøyelig til å la seg lure av helt andre ting som egentlig ikke har med smak å gjøre, men snarere image. Stadig vekk går Cola-tilhengere på blindtest-smeller der de plutselig foretrakk Pepsi med bind for øya. Penn og Teller lurte selverklærte gourmander til å tro at de spiste dyr og luksuriøs bruschetta når det i realiteten var et billig rundstykke med hermetikktomater som var varma i microen. Og såkalte vinkjennere har kalt billigvin for eksklusiv årgangsvin alt for mange ganger.

Dette peker på at smaken vår må granskes nøyere. Smaks-eliten, flertallet, meg og deg kan ta feil. Både når det gjelder musikk, mat, kunst eller etikk.

Før kalte vi gapestokken for rettferdighet. Det var det stor enighet om. I dag kaller vi det inhumant og lite effektiv forebygging. Men tro om noen i dag påsto at dette var den beste måten å håndtere kriminelle på. Er den smaken like mye verdt som motstandernes? Jeg håper og tror at alle er enige om at "smaken er som baken-frasen" ville vært meningsløs i dette tilfellet.

Min påstand er at det også gjelder langt flere aspekter i våre liv. Vi kan si noe om hva som er bedre enn noe annet. Fred er bedre enn krig. Erna Solberg er bedre enn Kim Jong-un. PC er bedre enn Mac. Turn er bedre enn fotball. Og ikke minst - Big One Classic frossenpizza er bedre enn sushi. Og for å nå flere slike sannheter må vi slutte å si oss fornøyd med at smaken er som baken

The well-known phrase "the taste is like the back" has always annoyed me a little. At first it was because I never fully understood the metaphor. Did it mean that the taste was "shit" or that it was "shared"? Eventually, I realized that it was "shared" people meant, but it just annoyed me more. Why is the back really so divided? Are not our toes more divided? The word "toes" does not feel as good as the "back" does on the "taste", but it would have given more meaning to my ears.

Either way, it is not the wording that this is about, but about what people actually mean when they use this expression and the consequences it causes for a discussion.

Because it is often "taste" that is basically discussed when discussing. In other words, what are we prefer from different alternatives? Is it the Labor Party or Progress Party? Solo or Cola? Monarchy or Republic? Jazz or pop? Manchester United or Liverpool? And the list goes on.

Let's say the jazz lover and pop-trailer discuss what's best of the two music songs. The jazz enthusiasts say that the rhythms and melodies have more depth and unpredictability, while the pop fan will assert that pop musicians have cracked the code for what our mind expects and is satisfied with. And then the "relativist" comes in saying "Hi, there's no point in discussing this. The taste is like the back": And the whole discussion is declared dead. Both parties are equally entitled.

But are they always? Sometimes it may happen that the taste is just like the one ham. That some people's taste is actually the right taste. I agree that we are far from any universal taste law for music, but it may happen that we get there once. Then we must stop believing that all tastes and opinions are equally worthwhile.

Moreover, the human brain is very inclined to be fooled by completely different things that really do not have to do with the taste, but rather the image. Still away, Cola fans go on blind ticks, where they suddenly preferred Pepsi to bind the island. Penn and Teller wondered self-catered gourmander thinking that they ate animals and luxurious bruschetta when it was in fact a cheap roll of hermetics tomatoes that were hot in the micro. And so-called wine connoisseurs have called cheap wine for exclusive vintage wines too many times.

This points out that our taste needs to be examined more closely. The taste elite, the majority, me and you can be wrong. Both in terms of music, food, art or ethics.

Before we called the gokok for justice. There was much agreement. Today we call it inhuman and little effective prevention. But believing someone today claimed that this was the best way to deal with criminals. Is that taste as worthwhile as the opponents? I hope and believe that everyone agrees that "the taste is like the baking phrase" would have been meaningless in this case.

My assertion is that it also applies to far more aspects of our lives. We can say something about what's better than anything else. Peace is better than war. Erna Solberg is better than Kim Jong-un. PC is better than Mac. Turn is better than football. And not least - Big One Classic frozen pizza is better than sushi. And to reach more such truths, we must stop saying that the taste is like the beacon